Links
Main Content
I 1812 ble Sundland skylddelt fra Sundby (74/1).
Noen år senere ble den nordre del av Holtan (20/1) og den østre del av Stokke Prestegård (22/1) innkjøp, slik at det ble en samlet eiendom av myrstrekningene. Det var skipsreder Ole Theodor Gokstad (Sandefjord) som var den første eier.
Han solgte i 1888 til Karl Nilsen (Brævahr), Mathias Gjein (Stokke), Jørgen Blakstad (Fossnes) og Gabriel Haugerud (Stokke).
De betalte 2 343,- for eiendommen. Der myra støtte inn til den nye veien mellom Sørby og Stokke, satte de opp en stor og tidsmessig torvstrøfabrikk og et lite sagbruk. Som drivkraft hadde de en dampmaskin, som ble fyrt med flis og annet avfall fra saga.
Det var stor interesse for torvstrø til strø til dyr, og i 1892 kom noen engelskmenn, brødrene Ross, til Stokke for å se på torvstrøfabrikken. De hadde store planer om eksport til England, og de ga et så godt bud på fabrikken, at eierne ikke syntes de kunne si nei. Sundland var nå i utenlandske hender.
Gabriel Haugerud var den sakkyndige, når det gjaldt torvstrøproduksjon.
Det gikk ikke så godt som engelskmennene hadde tenkt, og i 1894 ble hele anlegget solgt på auksjon. G. Haugerud kjøpte det hele for 12.000kr. Haugerud hadde Sundland i 20 år, og han drev jevnt bra. Han fikk 7 sølvmedaljer og 2 bronsemedaljer ved utstillinger som han deltok i. I 1914 solgte han til Georg Ellefsen. Ellefsen drev skipsbyggeri i Melsomvik, og det ble skåret planker og bord på saga og kjørt dit.
I 1921-22 kom nedgangstidene, og i 1924 gikk Ellefsen konkurs, og banken overtok Sundland. I 1914 da Haugerud solgte til Ellefsen, ble det produsert ca 17.000 baller.
Torva på Sundland har blitt anvendt på forskjellige måter i årenes løp. De første 40 årene ble det bare brukt som strømiddel i fjøs og grisehus. I begynnelsen av 30 årene ble det eksportert en del til USA. Amerikanerne forlangte at torva var finrevet, og at ballene var sydd inn i strie. I 1840- og 50-årene, ble det solgt mye til NSB. De skulle ha en spesiell størrelse på ballene, som ble lagt ned under jernbaneskinnene for å unngå teleløsning om våren.
Etter krigen meldte det seg etterhvert et stigende behov for torv som jordforbedringsmiddel og vekstmedium til gartnere og hageeiere. I dag går største delen av produksjonen, som er ca. 15.000 m³ til gartnere. Etter hvert har også større deler gått til hageeiere.
De fleste bruker rå, reven torv blandet med fullgjødsel, kalk og mikronæringsstoffer. De siste årene har noen også fått iblandet bark, leire eller sand. Gartnere blir spesialister på den spesielle blomsten eller de spesielle grønnsakene, og forlanger da sin spesielle blanding. Tørr torv ble levert til Vestlandet. Det ble for dyrt å frakte den tunge, rå torva så langt. Denne torva ble gravd opp med en gravemaskin med en spesiell skuff. Deretter ble torvklumpene delt i 2 eller 3, og lagt på hesjer til tørk. Etter noen uker når torva var tørr, alt etter været, ble den kjørt inn med et lokomotiv med fire vogner etter. Det var i alt ca. 7km jernbanespor på myra.
Lokomotivet ble tatt i bruk på 50-tallet, tidligere ble vognene skjøvet med håndkraft. Før krigen ble torv lagt inn i torvhus, som det var ca. 30 stk. av ute på myra. Når det var en fin tørkeperiode om sommeren var det umulig å fylle vogner og skyve inn til fabrikken fort nok, før regnet kom. Derfor ble den lagt inn i disse husene.
Torva ble også i denne perioden tørket ved å sette den i rauk Deretter ble det brukt hesjer, som er en sikrere tørkemåte.
Sagbruket har også vært i forandring i årenes løp. På 1950- og 1960-tallet ble det skåret over 4 000 m³ i året. Det var stor byggeaktivitet i Vestfold den tiden. De siste årene ble det skåret ca. 2 000 m³. På 1970-tallet kom ferdighusfirmaene for fullt, og vi måtte prøve å finne en annen måte å selge trelasten på.
Vi begynte da med eksport, mest til England og Frankrike. Det har vi holdt på med opp til i dag. Prisene vare en periode veldig lave, så eksporten var liten. Det gikk hele tiden i bølgedaler. Tømmeret vi kjøpte ble i all vesentlig grad kjøpt fra bønder i Stokke.
Et område på 150 mål bak Myrvang, som var avtorvet, har blitt drenert og dyrket opp. Området blir forpaktet bort til bønder fra Stokke som dyrker gras.
Fra 1/1-1972 har Lars Martin og Gunnar Gjein vært eiere av Sundland.
I dag eies og drives Sundland av Bjørnar Gjein.